UHYGGEN HAR LAGT SEG OVER LARVIKS GAMLE BYDEL, LANGESTRAND
Stian en ung nyutdannet sykepleier blir ansatt i sone Bølgen på Langestrand. Han er født i en by på Sørlandet, droppet ut av videregående på grunn av lese og skrivevansker, havnet på Plata i Oslo og fikk «nye» venner. Da Plata blir ryddet, ble han fanget opp og plassert på Elverum. Her får han en tett oppfølging av psykiatrien, han klarer å gjennomføre videregående, tar sykepleierutdanning og får tilfeldigvis en jobb i Larvik.
Linn er også en nyutdannet sykepleier og nyansatt i samme hjemmesykepleiesone. Hun har vokst opp med faren på Torstrand i Larvik. Moren har hun aldri sett og i oppveksten ble hun oppdratt av tanter og tilfeldige venninner av faren. Hun ble aldri godtatt av venninnene, eller rettere sagt av venninnenes foreldre. Hun ble et utskutt barn. Med alt det dette medfører av mental utvikling.
En tidlig november morgen i 2017, oppdager en turgåer en druknet person i Farriselva. Samtidig med ulykken, blir det også funnet en gjenstand som knytter seg til hjemmesykepleien i sone Bølgen på Langestrand. Her er det små hus, trange smug og gater. Flere har hatt besøk nattestid. Det har ikke vært innbrudd. Uhyggen brer seg.
Drukningsulykken får politiet til å rette søkelyset mot hjemmesykepleien, sone Bølgen med avdelingsleder Beate.
I denne thrilleren tar vi del i familiedrama, hevn, sterke personligheter, maktkamp og svik.
Samtidig oppstår det spenninger i familierelasjoner, hvor adopsjon og arv er i hovedfokus. Vi får ta del i et familiedrama tilbake til 1917 – for så raskt å komme tilbake til Larvik i 2017.
Trådene og situasjonene henger ubønnhørlig sammen.
Tidligere sykepleier, men nå privatetterforsker Louise Bøkker samler trådene og løser flokene på sin egen måte.

PROLOG

 

«Tillit skapes ved at den tas i bruk»

Bertolt Brecht

PROLOG

 

Hun var død.

Det var mandag 13. november, klokka hadde blitt åtte på kvelden. Hun hadde sovnet inn for en time siden. Han hadde sittet i stillhet ved siden av henne og bare sett på henne. Av og til syntes han at brystkassen hevet seg, men det gjorde den ikke lenger. Det føltes uvirkelig.

Hvor lenge hadde han sittet her? Det måtte være flere timer. Likevel hjalp det ikke på erkjennelsen: Astrid var død.

Han reiste seg rolig fra stolen og gikk stille ut av rommet på avdeling 2B ved Vestfold Sentralsykehus. Det var ikke nødvendig å liste seg ut. Hun var død. Han vekket henne ikke. 

Da han var kommet ut av rommet, observerte han tre menn med lange hvite frakker litt lenger nede i korridoren. Sykehuslegene, tenkte han. Da de ble oppmerksomme på ham, reiste de seg fra stolene og kom med raske skritt nedover korridoren. Det var tydelig at de hadde ventet. På ham.  Hva skulle dette bety?

 Den ene av legene førte ordet: «Kondolere så mye.» Kondolerer til ham? Han var da ikke pårørende. De måtte ha misforstått. Legen fortsatte. «Det er en ting vi er nødt til å spørre deg om. Kan vi få tillatelse til en obduksjon?»